16.02.2011 17:11
Etter skattelovens § 5-1 første ledd anses ”enhver fordel vunnet ved arbeid” som skattepliktig inntekt. Etter skattelovens § 5 -12 første ledd menes med naturalytelser enhver økonomisk fordel som ytes i annet enn kontanter, sjekker eller lignende betalingsmidler. Naturalytelser regnes som ”annen godtgjørelse” etter skattelovens § 5- 10 første ledd bokstav a , og er dermed skattepliktig dersom det kan regnes som fordel ”vunnet ved arbeid”.
Så langt skattereglene.
Saken dreide seg om to reiser til et tennisarrangement i Paris – ”French Open”, samt til sammen elleve jaktturer over en treårsperiode – alle dekket av arbeidsgiver.
Skatteyter var daglig leder i et sponsorfirma frem til selskapet gikk konkurs i 2003. Virksomhet bestod i hovedsak av å etablere sponsoravtaler mellom næringsdrivende og idrett og kultur. Skatteyter anførte bl.a. at de nevnte turene var en del av hans arbeid. Turene var knyttet opp til gjennomføringen av selskapets inntektsfremmende virksomhet. Han mente at det derfor ikke var grunnlag for fordelsbeskatning.
Skatt Øst var av en annen oppfatning. De mente at reisene ikke hadde karater av tjenestereiser, men snarere turer som fremstod som fritidsaktiviteter av høy verdi for skatteyter, til dels med et luksuriøst preg og med deltakelse av familiemedlemmer. Den skattepliktige fordelen ble av Skatt Øst vurdert til kr 297 260,-.
Lagmannsretten uttalte at - ”det riktige rettslige utgangspunkt må være å foreta en helhetsvurdering av den enkelte tur, og hvor turens preg av tjenestereise, herunder omfanget av arbeidsoppgaver, veies opp mot elementene av fritid, ferie og fornøyelse”. Videre at det må kreves en ”kvalifisert overvekt av fritidselement” for at fordelen med turen skal være skattepliktig.
Lagmannsretten foretok en konkret vurdering. De to turene til French Open i Paris måtte anses som ordinære tjenestereiser for skatteyter. Fordelen han oppebar ved egen og ektefelles deltakelse ble ikke ansett å utgjøre skattepliktig fordel for ham. Bakgrunnen var her at reisene kunne knyttes konkret opp i en avtaleforpliktelse for sponsorfirmaet, og at det kom et resultat i form av en ny sponsoravtale. Lagmannsretten anså ikke det å tilbringe tid i Paris, se på tenniskamper, bo på et eksklusivt hotell mv., å vært det overveiende element for skatteyter på disse turene.
Når det gjaldt jaktturene derimot, anså Lagmannsretten at disse hadde et klart overveiende preg av fritidsaktivitet for skatteyter. Selv om turene kan ha vært salgsfremmende, er dette ikke avgjørende for lagmannsretten. Skatteyters arbeidsoppgaver antas videre forholdsmessig langt lavere enn omfanget av jakt og annen fritidsaktivitet. Skattekontorets kostnadsberegning viste for øvrig at en god del av kostnadene til turen knyttet seg til selve elgjakten, i form av betaling for jaktleie, jaktguide, leie av hunder og geviravgift. Lagmannsretten la for øvrig til grunn at det ikke var andre aktiviteter på turen enn jakt, bespisning og overnatting. Fordelen med turene måtte anses som skattepliktig fordel for ham og følgelig tillagt alminnelig inntekt og personinntekt.
Skatteyter ble i tillegg ilagt en tilleggsskatt for ufullstendige opplysninger.
