Russlands angrep på Ukraina er et klart brudd på folkeretten og prinsippene i FN-pakten artikkel 2(4).
Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avholde seg fra trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen stats territoriale integritet eller politiske uavhengighet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål.
Verden er nå vitne til den største landkrig i Europa etter andre verdenskrig. Den russiske beslutning om å anerkjenne de selverklærte «folkerepublikkene» i Luhansk og Donetsk som selvstendige stater, var i seg selv en krenkelse av Ukrainas selvstendighet og territorielle integritet, og klare brudd på folkerettens sedvanerettslige suverenitetsprinsipp og ikke-intervensjonsprinsipp.
Krig er ikke en legitim måte for stater å håndtere folkeretten på. Unntaket er stater under militært angrep, som Ukraina, som har lov til å forsvare seg mot et militære angrep (fra Russland og evt. Hviterussland). Den folkerettslige selvforsvarsretten er et unntak fra maktforbudet mellom stater i FN-pakten artikkel 2(4), og kommer til uttrykk i FN-pakten artikkel 51.
Intet i denne Pakt skal innskrenke den naturlige rett til individuelt eller kollektivt selvforsvar når et væpnet angrep er blitt foretatt mot et medlem av de Forente Nasjoner, inntil Sikkerhetsrådet har truffet de tiltak som er nødvendige for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. Tiltak som et medlem treffer under utøvelsen av denne rett til selvforsvar skal øyeblikkelig meldes til Sikkerhetsrådet og skal ikke på; noen måte innvirke på; Sikkerhetsrådets myndighet eller plikt etter denne Pakt til når som helst å treffe slike tiltak som det finner nødvendige for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.
Noen har hevdet at Putins overgrep, betyr begynnelsen på slutten for den internasjonale rettsorden. Dette er etter mitt syn å dra forhastede slutninger.
Det er selvfølgelig et paradoks at Russland går til krig etter at de har overtatt formannskapet i sikkerhetsrådet. Russland brukte også sin vetomakt til å blokkere en resolusjon om fordømmelse av Russlands invasjon i Ukraina
– Det er dypt beklagelig og opprørende av Russland å legge ned veto. De blokkerer dermed et vedtak i FNs sikkerhetsråd som har bred støtte. Det er misbruk av vetomakten, og det hindrer Sikkerhetsrådet i å utøve sitt mandat, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap).
Mandag blir det likevel et hastemøte i FNs generalforsamling, mot Russland, som det eneste land som stemte imot. Her har de ikke vetorett.
Folkeretten sørger også for andre måter stater kan reagere på – bl.a. gjennom bruk av økonomiske sanksjoner.
Den massive fordømmelse er fulgt opp med massive økonomiske sanksjoner vi ikke har sett maken til. Det internasjonale samfunn straffer for å fordømme krigføringen. Og Russland merker dette til gangs. Denne enhetlige og raske respons på de åpenbare bruddene på forbudet mot aggressiv krig, gir helt entydige signaler tilbake til Putin og hans medsammensvorne.
Det internasjonale rettssystemet er forankret i fred. Det må forsvares. Kraftfulle svar på bruddene, vil understreke og effektivt bekrefte forbudet mot å bruke: «trusler om eller bruk av væpnet makt mot noen staters territoriale integritet eller politiske uavhenginghet eller på noen annen måte som er i strid med de Forente Nasjoners formål».
Putins slag mot den internasjonale rettsorden vil ikke lykkes i å undergrave systemet, med mindre vi lar Russland handle uten adekvate reaksjoner. Omfattende diplomatisk innsats har ikke ført frem. Vesten, allierte og samarbeidspartnere, svarer med å starte en «økonomisk krig».
Det er innført svært alvorlige tiltak mot viktige russiske institusjoner og banker (herunder sentralbanken) og arkitektene i denne krigen, inkludert Vladimir Putin. Russland isoleres fra det internasjonale finanssystemet og handel, eiendelene til sanksjonerte individer og selskaper fryses osv. Ytterligere restriktive tiltak vil komme.
Den moderne juridiske orden vil ikke svekkes. Reaksjonene er tegn på systemets styrke. Et sunt rettssystem reagerer bestemt og resolutt på et angrep. Den unisone fordømmelse og samhold har vist at de juridiske regler som forbyr stater å ty til makt mot hverandre fortsatt står sterkt – og vil styrke seg gjennom konflikten.
